Henrik Ibsens skrifter

Ibsens tidligere problemer med å finne forlegger for sine skuespill henger sammen med situasjonen på det norske bokmarkedet (jf. HIS 12k, 26–27, 52–53). Det fantes ikke mange norske forlag i samtiden – det dreide seg stort sett om Johan Dahl, Chr. Tønsberg, J.W. Cappelen, P.T. Malling, Jacob Dybwad og P.F. Steensballe. Johan Dahls og Chr. Tønsbergs forlag var blant de få som utgav norsk skjønnlitteratur, og markedet for skjønnlitteratur var dessuten så lite «at en forfatter var heldig om han eller hun fikk utgitt et arbeid uten å måtte betale for det» (HIS 12k, 53).

Bjørnson var av sin danske venn kritikeren Clemens Petersen blitt sterkt oppfordret til å gå over til Frederik Hegels danske forlag Gyldendalske Boghandel, og fra 1860 utgav han sine bøker der. Kong Sverre (1861) var den første Bjørnson-utgivelse hos Hegel, men Camilla Collett hadde vært enda tidligere ute med annenutgaven av Amtmandens Døttre (1860) (Tveterås 1950–96, b. 2, 92).

Rundt 1860 var Gyldendalske Boghandel blitt et «firma som i løpet av kort tid hadde svunget seg opp til å bli det ledende ikke bare i Danmark, men i hele Norden» (Tveterås 1950–96, b. 2, 34). Hegel kunne gi skikkelige forskudd og honorarer og åpnet adgangen for de norske forfatterne til et langt større marked enn det avgrenset norske. Tore Rem gir en vurdering av hva Gyldendal representerte for norske forfattere, i form av forlagets status, økonomiske forhold og muligheter til utbredelse (Rem 2002, 116–18).

I 1865 oppfordret Bjørnson Hegel til å innlemme også Ibsen i sin forfatterstall, og bad ham sende et forskudd på 100 spesiedaler til Ibsen i Italia (jf. HIS 12k, 54). Bjørnson omtalte Ibsens kommende verk «som omhandlende et historisk Emne fra en langt tilbage liggende Periode» – trolig med bakgrunn i at han kjente til Ibsens interesse for den færøyske opprøreren Magnus (Mogens) Heinessøn, samt hans planer om å skrive en tragedie om Julian Apostata (Tveterås 1950–96, b. 2, 180). Hegel, som hverken hadde møtt Ibsen eller lest det manuskriptet han ble bedt om å honorere, etterkom Bjørnsons ønske, og dermed var Ibsens forleggersorger tilsynelatende slukket.

Hegel mottok første sending av manuskriptet til Brand 6. november 1865. I brevkonsept av 7. november 1865 foreslår han for Ibsen et opplag på 1250 eksemplarer og et honorar på 30 riksdaler (15 spesidaler) arket. Dersom boken skulle rekke frem til Norge i tide før julesalget, måtte den foreligge i begynnelsen av desember. For at dette kunne skje, var tiden så knapp at han umiddelbart sendte manuskriptet direkte til trykkeriet, uten selv å ha lest det.

Først da Hegel fikk se korrekturarkene, ble han oppmerksom på at det dreide seg om et drama med handling fra samtiden. I brevkonsept til Ibsen 23. november 1865 skriver Hegel:

Ibsen svarte i brev av 2. desember 1865 at han aksepterte de nye betingelsene, men dette brevet forsvant i postgangen. Hegel etterlyste Ibsens svar i et brevkonsept 7. desember, og forteller at trykkeriet under stort press hadde klart å få satsen ferdig til trykking «i Løverdags» (1. desember). Han vil imidlertid ikke sette i gang trykkingen før han mottar Ibsens svar, og utgivelse før jul blir derfor utelukket. I stedet foreslår Hegel utgivelse i mars 1866. Han opplyser samtidig at boken er på 17 ark (KBK NKS 3742, 4°, II).

Dette brevet besvarte ikke Ibsen, fordi han mente at han allerede hadde akseptert de endrede utgivelsesvilkårene i det bortkomne brevet av 2. desember 1865. Hegel ble bekymret og etterlyste i februar på nytt et svar, uten at det kom noe (Tveterås 1950–96, b. 2, 181). I brevkonsept av 6. mars 1866 skriver han så til Ibsen:

Men nå var Brand allerede trykt i det opprinnelig bestemte antall eksemplarer. I brevkonsept av 15. mars 1866 forteller Hegel at boken er «færdig, i dag faaer jeg den fra Bogbinderen og i morgen kommer den i Handelen. Gid De ret maa faae Glæde af den!» (KBK NKS 3742, 4°, II).

Brand utkom 16. mars 1866 i et opplag av 1275 eksemplarer. Ibsens honorar var på 118 riksdaler – 68 riksdaler ble sendt ham til Roma, og 50 riksdaler ble stående hos forleggeren til fri disposisjon for Ibsen, i samsvar med hans eget forslag.

Boken ble en slik umiddelbar suksess at annet opplag (550 eksemplarer) kom allerede 24. mai, tredje opplag (574 eksemplarer) 16. august og fjerde opplag (774 eksemplarer) 14. desember 1866. Ibsens samlede honorar for Brand ble i løpet av året 1866 i alt 1035 riksdaler.

Hegel hadde ikke regnet med den overveldende mottagelsen av førsteutgaven, derfor hadde han ikke latt satsen stå (Tveterås 1950–96, b. 2, 182). Boken måtte settes på ny, og dermed oppstod tekstlige varianter (se Tekstkritisk redegjørelse ). Godt og vel halve opplaget av Brand ble solgt i Danmark. Fra og med tredje opplag var også salget stort i Sverige. Med et slikt resultat

Antallet og omfanget av de anmeldelser og artikler som umiddelbart ble verket til del, bekrefter at utgivelsen var en stor litterær begivenhet. Den utløste også en norsk pressedebatt som strakte seg gjennom det meste av året 1866. Her deltok blant andre sognepresten Otto Theodor Krohg, som var fast korrespondent i Morgenbladet under signaturen L.T. («Lille Theodor») (jf. nedenfor).

Den skandinaviske mottagelsen av Brand i året 1866 har vært undersøkt av både Kari Hamre og Ingebjørg Kleven. Hamre opplyser at den norske kritikken hadde «en del mer innhold og betydning enn Ibsen hadde ventet seg» (Hamre 1945, 158). Kleven finner at anmelderne vekslet mellom å lese verket henholdsvis politisk og religiøst (Kleven 1984, 24). Med få unntak betraktet kritikerne i alle de skandinaviske land verket som et tankedikt eller et idédrama. Det ble også oppfattet som et lesedrama, ikke ment for scenen, men kun hjemmehørende på «Tankens Scene» (Meidell 1866).

En rekke av tidens mest kjente skribenter og kulturpersonligheter skrev om skuespillet straks det forelå. I Norge var anmelderne menn som Paul Botten-Hansen, A.O. Vinje, M.J. Monrad, Jens Lieblein og Ditmar Meidell. I Danmark skrev blant andre Clemens Petersen, Philip Weilbach og Georg Brandes, mens de første anmeldelsene i Sverige kom fra danske Carl Rosenberg og norske Fredrik Bætzmann (som var korrespondent for det svenske Aftonbladet). Monrad og Petersen var tidens førende kritikere i henholdsvis Norge og Danmark. Ganske snart ble også verket gjenstand for omtaler i bokform, som den danske presten Frederik Helvegs bok Bjørnson og Ibsen i deres to seneste Værker (1866) og Georg Brandes’ Æsthetiske Studier (1868). Brand ble med andre ord gjenstand for en uvanlig prestisjetung og sakkyndig vurdering.

Anmeldelsene gir inntrykk av stor anerkjennelse, men uttrykker også forbehold som ser ut til å bunne i at teksten på flere måter brøt med tidens etablerte litterære forventninger og estetiske normer. Sett under ett gikk de fleste negativt-kritiske oppfatningene ut på at teksten manglet «forsoning» og egentlig «løsning» av den dramatiske konflikten. Det er få av kritikerne som setter stykkets tematikk i direkte sammenheng med den samtidige kirkekamp og tidens vekkelseskristendom i Norge. Det som sies om den religiøse tematikk, er av mer generell karakter og knytter religiøsiteten sammen med en mer uavhengig form for idealisme eller kallsoppfattelse. I Illustreret Nyhedsblad het det at mange hadde reagert med religiøs betenkelighet på verket, men «det var ikke saameget Theologer eller strengt religiøse Folk, som saadanne, der ved offentligt at hævde den officielle Christendom, søge at dække sin Mangel paa egen indre religiøs Overbeviisning og Personlighed» (Botten-Hansen 1866a). Det er påfallende få anmeldere som knytter verkets kritiske tendens til en direkte kritikk av skandinavismen og Norge-Sveriges holdning til den dansk-tyske krig i 1864.

Mange av anmelderne understreket tekstens brudd med gjeldende dramatiske genrekonvensjoner. I Morgenbladet skriver for eksempel M.J. Monrad i en anonym anmeldelse at «De Mangler, der hefte ved Anordning og Gruppering […] ere af mindre væsentlig Betydning, da Stykket øiensynlig ikke er tænkt for Scenen» (M.J. Monrad 1866a). Paul Botten-Hansen omtalte Brand i to artikler i Illustreret Nyhedsblad (1/4 og 29/4 1866). Han innleder med et ønske om å kunne «tyde» hva Ibsen har ment med «dette mærkelige Digt […] tungt i Tanken og fyldigt i Formen» – et verk som preges av klare «Misgreb», men likevel viser «den sande Digter» (Botten-Hansen 1866b).

I Aftenbladet skriver Ditmar Meidell:

Også Botten-Hansen ser verket som et «Digt», der hovedpersonen med «prophetisk Alvor og Fremsyn» møter motstand fra «Typer for vor Tid», preget av «Virkelyst og Humanitet» (Fogden), «Klogskab og Levelyst» (Provsten) og «Evne til at følge Opinionens Retning» (Skolemesteren). Også Ejnar, i rollen som omvendt «Bodspredikant og Missionær», regnes som typisk for samtiden. Botten-Hansen går som den eneste av anmelderne også inn på Gerds rolle i verket. Hun er sett som «et forklarende Moment i den tragiske Skjæbne, hvorfor Brand bukker under, idet han saaledes udsoner den Skyld, som hviler over Slægten for hvad den har forbrudt» (Botten-Hansen 1866b).

Fredrik Bætzmann fastslår i det svenske Aftonbladet at stykket «icke [är] lämpad efter scenens fordringar», men han understreker samtidig at verkets rike menneskeskildring er «natursanning». Med Brand har Ibsen gått så langt det er mulig for en dikter. Han har «närmat sig den yttersta gräns, som en nutidens skald icke får öfverskrida, utan att såsom profet bli dräpt af massans begabberi eller hennes likgiltighet». Bætzmann mener at verket står på grensen mellom «skaldens och den religiöst eller etiskt hänförda siarens område», og han ser Brand som «en brandfackla, inkastad i den filiströsa dorskhetens, den religiösa indifferentismens läger». Han fastslår videre:

Disse problemene vedrørende forholdet mellom idé- og tendensdiktning drøftet Monrad senere i en gjennomgang av verket, i form av fire store artikler i Morgenbladet (2., 9. 16. og 23. september 1866). Her karakteriserer han dramaet med bakgrunn i en historisk drøfting av satiren som genre. Brand blir sett som en satire av alvorlig-patetisk art, beslektet med den egentlige antikke satire, som ikke er lett og spøkende, men en tung og alvorlig straffepreken over tidens moralske brøst. Moderne kristelig bevissthet kan imidlertid ikke opptre så uforsonet. Likevel kan også den moderne satire ha sin berettigelse, fordi samtiden er preget av en epikureisk og skeptisk tenkemåte, og en livsholdning som går i retning av halvhet og slapphet. Men den moderne satire kan ikke utelukkende være mørk: «Forsoningen [maa] dog paa en eller anden Maade stedse skimtes» (M.J. Monrad 1866b). Dette kravet oppfylles ikke av Ibsens verk, slik Monrad ser det.

Monrads hegelianske innstilling preger vurderingen. Han mener at Ibsen har rett til å legge ideens målestokk på nåtiden, men han reiser tvil om hvorvidt den dramatiske form passer til verkets didaktisk-satiriske stemning. Dramaet burde gjengi livet, gjennomtrengt av ideen, i stedet for, som her, å sette liv og idé opp mot hverandre. Brand er intet levende menneske, men et «Abstraktum», han er bare den personifiserte satire eller straffepreken, «Intet videre». «Det Ideale har her ingen Jordbund i de virkelige Forholde; det maa saaledes, naar det dog paa en Maade skal vise sig, nødvendig svæve i Luften» (M.J. Monrad 1866c). Brand kjemper for ideen in abstracto, og motivasjonen for hans handlinger er derfor estetisk utilstrekkelig.

Ifølge Monrad misforstår også Brand kristendommens absolutte fordring når han legger så stor vekt på det utvendige, det vil si på den troendes forhold til verdslige ting, slik det kommer til uttrykk både i forholdet mellom Brand og hans mor, i det forsakelseskravet Brand fremmer i scenen mellom Agnes og taterkvinnen, og i hans oppfatning av den nybygde kirken. Han er «kun den løsrevne, i Luften svævende Straffeprædiken, og det er en stor Misforstaaelse, at han udgives for en dramatisk Person» (M.J. Monrad 1866e). Dette lammer satirens kraft. Brand blir for Monrad et «Vidde-Spøgelse» og en «Taage-Substans». Han avslutter likefullt sin artikkelrekke med noen forsonlige ord om at verket nettopp ved

Vinjes senere omtale av verket ble trykt i Dølen under tittelen «Brandpoesi». Her er han mindre positiv. Han sammenligner nå (i likhet med Monrad) dramaet med den gamle romerske satire, og hevder at det satiriske preg er avgjørende for forståelsen av verket, som av den grunn ikke kan være en tragedie. Men samtidig mener han at det satiriske i Brand, i form av refselse av samtiden, ofte slår over i komikk og hindrer leseren i å ta Brands idealisme på alvor. Vinje er nå strengere enn Monrad, og finner at den moderne satire er skrevet av mislykkede poeter som er gretne på livet og vil hevne seg på det – med Vinjes uttrykk såkalte «Brandpoetar». Om «Brand-kritikken» i Morgenbladet (M.J. Monrads artikler) skriver Vinje at det er «Kjerringsutter over ‹Tidens Slaphed›». Ifølge Vinje står også Monrad selv i «Brandcorpset», også han er en «Brandpoet», «eit Tutarhorn, som alle Verdsens Skuleliteratur og dogmatiske Synsmaatar liksom blaasa igjenom» (Vinje 1866b).

Jens Liebleins anmeldelse i tidsskriftet Norden karakteriserer Brands etiske og individuelle standpunkt som et innlegg i striden mellom statskirke og legmannsbevegelse, beslektet med Kierkegaards ideer. Brand kalles « en kjærkegaardsk Præst », og verket tolkes som et politisk dikt med religiøs ikledning. Liebleins tolkning går i klarere religiøs retning enn mange andre anmelderes. Han ser hovedpersonen som en religiøs svermer som vil gjøre seg berettiget til frelse ved å ofre alt sitt jordiske gods. Når han går under, skyldes det manglende innsikt i at kampen mot det onde bare kan føre til frelse dersom mennesket oppnår forsoning med Gud. I likhet med Monrad og Vinje oppfatter også Lieblein verket som en satire, fordi hovedpersonens idealisme får preg av «Galskab» og blir et vrengebilde av den sanne idealismen som ligger i forestillingen om «Idéens Overhøihed over Hverdagslivets Trivialitet og Snusfornuftighed» (Lieblein 1866).

Johan Ludvig Vibe utgav i sitt Literairt Tidsskrift en av de mest tradisjonalistiske anmeldelsene av Brand. Verkets brudd med tragediekonvensjonen skaper tydelige problemer for den anonyme anmelderen. Brand kalles «storartet», men med preg av «noget Skjævt, noget Opirrende, noget Utilfredsstillende» (Vibe 1866, 183), som henger sammen med at dramaet mangler forsoning. Dessuten anses ikke stoffet egnet for behandling av Brand som tragisk helt. Anmelderen finner det nemlig uholdbart at Brands tanke- og handlemåte ikke rokkes av noe. Dette gjør figuren til et tankeeksperiment, mer enn et levende menneske: «en Egenskab i menneskelig Form», «en Livsanskuelse forsynet med Vilje». Brand er derfor «usand», mens de følelser Agnes og andre kjemper for, deles av mange og er «almindelige» (dvs. almene). Innvendingene knyttes til en tragedieteori der «Intellectuelle Fejl» vanskelig kunne være tragiske, «de vække somoftest Latter eller Ærgrelse. Brand er netop en saadan Person. Han er god; men han handler slet. Hans Fejl er intellectuel, den ligger i hans skjæve Opfatning» (Vibe 1866, 195–99) – noe som vel må forstås som at anmelderen savner den storhet hos Brand som han ville kreve av hovedpersonen i en ekte tragedie. Ideen i et scenedrama bør dessuten komme til uttrykk gjennom direkte handling, ikke som her, i form av hovedpersonens indre kamp. Den indre utvikling hos Brand umuliggjør nemlig en scenisk fremstilling. Stoffet burde heller vært behandlet i en novelle. Ifølge anmeldelsen kommer nemlig Ibsens begavelse bedre til uttrykk i episke dikt som «Terje Vigen» og «En Broder i Nød!». Hans dikterevner egner seg bedre for lyrisk poesi og ballade enn for drama (Vibe 1866).

Også den danske anmelderen Philip Weilbach leste Brand som et religiøst verk. I Berlingske Tidende roser han verkets konsekvente plan og tankegang, men han mener samtidig at det ikke i litterær forstand kan kalles et egentlig drama. Weilbach mener Brand handler om vanskene for det mennesket som søker «sin daglige Gjerning i det Hellige», og ser presten Brand som representant for en farlig, religiøs vekkelse som til sist knuser ham. Weilbach understreker i tillegg forbindelsen med Kierkegaards «individuelle Idealisme» (Weilbach 1866).

Det gjør også anmelderen i Illustreret Tidende. Han mener at Brand er en prest som taler i religionens eller snarere den abstrakte sedelighets navn, en mann preget av tragisk streben, beheftet med en ensidighet som gjør at han må gå under:

Den danske anmelderen Carl Rosenberg (Nordisk tidskrift för politik, ekonomi och litteratur) anlegger en religiøs betraktning og ser verket som en lovsang til viljen. Brand fører sin krig mot falsk kjærlighet og for Guds krav til menneskene. Rosenberg ser det imidlertid som en estetisk mangel når Ibsen først lar Brand avvise Ejnars milde gudsbilde, for så mot slutten å antyde at Brand selv blir frelst av en deus caritatis, det vil si den himmelske kjærlighets milde Gud. Likevel er det poetisk riktig at Brand faller som en martyr, «thi på andet Vilkor kæmpes der ikke mod den Onde i Verden, mod Accordens Ånd» (Rosenberg 1866).

Tidens førende danske kritiker, Clemens Petersen, skrev en lang omtale av Brand i avisen Fædrelandet, der han omtaler verket som et «Digt». Fremstillingen av hovedpersonen sies å være et «væsentlig episk, men med stor pastisk Kraft tegnet Billede» av en mann som kan «offre sit Liv for en Ide». Men verket viser også vanskeligheten med å gjennomføre «Ideen» i form av konkret liv. Brand er representant for «det Store, det Afgjørende», med «en stærk Følelse af et stort Kald», mens hans omgivelser, «Nutidens Mennesker», mangler dette avgjørende og lever sitt liv slapt og farveløst. Men ideen er bare en «Phantasi» dersom den ikke omsettes i konkret liv, «først derved bliver den gjennem Beslutningen til en Villie i Mennesket» (Petersen 1866). Petersen innvender at Brand ikke makter dette fordi han «sætter sit Liv paa sin Ide, alene og abstract». Hans strenghet kommer ikke av «Hjertets Haardhed, men fra Ideens Vælde», idet han krever både av seg selv og andre at man skal ofre alt: minnene om fortiden, virkeligheten omkring seg og drømmene om fremtiden. «Ideens Gjerning i Historien, Slægtens Liv fra den Tid af, da den skabtes, har han brudt med.» Petersen konkluderer med at «Gjennemførelsen af Ideforholdets ubetingede ‹Alt eller Intet› ikke kan fuldbyrdes i den iskolde Villiestyrkes Valg af det Riktige, thi det ender i det Tragiske, men kun af Kjærligheden, thi den alene har Livet og Sandheden i sig». Derfor er ikke Ibsens verk i pakt med «Poesiens inderste Væsen»: Det fremstiller ikke Ideen i positiv utfoldelse gjennom «levende, farverige Virkelighedsskildringer, men kun […] som Postulat», noe som gjør at «Digtet [har] mere Begreb end Billede; derfor brister det egentlige Virkelighedspunkt i Udviklingen, og derfor savne enkelte af Symbolerne den positive Fyldes og Uendeligheds Kraft» (Petersen 1866).

Georg Brandes savner motivasjon for Brands handlinger. Dermed mangler også grunntanken i verket et estetisk fundament: «Og hvorledes hedder saa denne Mangel i Æsthetikens Sprog? Der kaldes den Mangel paa Motivering; thi at motivere er æsthetisk at berettige» (Brandes 1866). Brandes regner riktignok verket til kategorien «vækkende Poesi», som (i motsetning til den ufarlige «Salongpoesien») smelter idealene sammen med «Tidens eget Samvittighedsideal», men han hevder at Ibsen gjør dette i så sterk grad at resultatet blir et foruroligende angrep som opphører å gjøre inntrykk som kunst. Personene er «Skiver for hans Satire» og fremstiller seg selv med slik ironi at «de give sig det ene Slag paa Munden efter det andet», noe som svekker slagkraften i verkets moralske indignasjon. Dette settes i forbindelse med verkets religiøse innhold:

Allerede to år etter gjentok og utdypet Brandes sitt syn på Brand. I boken Æsthetiske Studier hevdet han at Ibsen i Brand og Peer Gynt omsetter kjente tanker til vers og rim. Han mener også at Brand står «i et directe Forhold til Kierkegaard», især verkene Enten – Eller og Stadier paa Livets Vej. Dette gjelder nesten enhver avgjørende tanke i Brand – i den grad at det virker som om Ibsen aspirerer til den ære å kalles «Kierkegaards Digter» (Brandes 1868, 263).

Debatten i forlengelse av utgivelsen og anmeldelsene av Brand må sammenfattes i korthet. Mannen som utløste den, var sogneprest Otto Theodor Krohg. Hans innlegg var provosert av Monrads artikler i septembernumrene av Morgenbladet. Krohgs første artikkel, «Bemærkninger om Ibsens ‹Brand› : fra det christelige Standpunkt», kom i Morgenbladet 29. oktober 1866. Den neste fulgte 23. november 1866. I den første artikkelen omtales dramaet som gåtefullt. Selv om Brand er prest, er det uklart om han er kristen. Brands teologi og hans reformiver er ikke i Luthers ånd, den pålegger menneskene mer enn de kan makte, «thi Frugten af Sligt bliver Egenretfærdighed og Hovmod» (Krohg 1866). Brands krav til Agnes er «ugudelig» og «ukristelig». Brand aksepterer heller ikke den rådende oppfatning av Gud. Hans hånlige holdning til den offisielle kirke er påvirket av Kierkegaards syn på «den individuelle Kristendom», hevder Krohg, som også tar skarp avstand fra hvordan verket refser «Tidens aandelige Slaphed» og nordmennenes holdning under den dansk-tyske krig i 1864:

I 1866 utkom også en bok av den danske presten Frederik Helveg, Bjørnson og Ibsen i deres to seneste Værker. Etter først å ha behandlet «Tankens Enhed» i Bjørnsons De Nygifte vier Helveg resten av boken til belysning av Brand, under overskriften «Liv og Digt» (Helveg 1866, 26–65). Han innleder med å fastslå at intet diktverk i dansk eller norsk litteratur har vist sterkere påvirkning fra Kierkegaard enn nettopp Brand, «der saa at sige har S. Kierkegaard til Indhold» (1866, 26). Brand og Kierkegaard har det til felles at de begge ser på den dogmatiske kristendom som noe forfengelig, en allemannstro, uten uttrykk i menneskenes konkrete liv (1866, 35). Når Brand i slutten av dramaet bryter med det offisielle, representert ved fogd, prost, klokker og skolemester, ser Helveg dette som uttrykk for et sammenfall mellom «Digtets Helt [Brand] og Livets [Kierkegaard]». «Brand [er] ganske Kierkegaard i ‹Øieblikkene›», bare med den forskjell at Kierkegaard ville forherlige Kristus, mens Brands forherligelse skal gjelde ham selv. Helveg ser ikke Brand som en religiøs svermer, til det har han for klare mål og idealer (1866, 56). Han tolker verket slik at «Idealiteten blev en Magt i Agnes, Guds Gerning ved Agnes, at Kærligheden blev en Magt i Præsten og Husbonden», og dermed åpnes til sist muligheten for Brands frelse (1866, 64).